Klokken tolv spiser vi

Reisebrev fra Kairo av gårdskokk Benedicte Jørgensen.

Jeg ble invitert til Kairo av den danske ambassaden. Her skulle jeg delta i en panelsamtale om hvordan det nordiske manifestet har vært med på å forme måten vi jobber med mat på Lystgården. Det alene var en ære.

Men uken i Egypt ble langt mer enn en faglig reise – den ble en påminnelse om hvor dypt forankret mat er i det å være menneske, uansett hvor i verden man befinner seg.

‍

Kairo er en by som aldri står stille, og har sin helt egen rytme. Dette merket jeg spesielt godt i lunsjen.  

Rundt klokken tolv skjer det noe bemerkelsesverdig. Det er som om hele byen trekker pusten samtidig. Skolebarn strømmer ut i gatene med sekker på ryggen. Dresskledde forretningsmenn løsner litt på slipset. Taxisjåfører parkerer i veikanten. De er alle ute etter det samme: mat.
‍

Flatbrød blir revet i biter, fylt med bønner, grønnsaker, kanskje litt kjøtt. Frukt selges fra vogner på hvert hjørne. Det spises stående, gående eller sittende på en lav mur.

Det slo meg hvor universelt dette øyeblikket er. Uansett om du befinner deg i Kairo, København, på bygda eller hjemme, så samles vi rundt mat midt på dagen. Kanskje ser tallerkenene forskjellige ut, men behovet er det samme. Kroppen skal næres og folk samles.

‍

Flatbrød finnes i nesten alle matkulturer i en eller annen form: pita, naan, tortilla, lefse, injera. Mel, vann, varme. En grunnpilar i måltidet.

Flatbrød er billig å lage og inviterer til fellesskap. Man river, dypper og deler. Det er et redskap like mye som en råvare. Kanskje er det derfor det har overlevd i tusenvis av år – fordi det ikke bare metter, men også forbinder.

I panelsamtalen snakket vi om det nordiske manifestet, om sesong og respekt for råvarene. Men det som slo meg i Kairo, var hvor lite dette egentlig er knyttet til geografi. Det handler ikke om nordisk eller egyptisk. Det handler om å lytte til stedet man er og menneskene som lever der.

På Lystgården jobber vi med det nære, det langsomme, det gjennomtenkte. I Kairo er tempoet et annet, men prinsippene er de samme.

‍

‍

Bruk det du har. Kast minst mulig. Og spis ekte mat.

Jeg reiste hjem med støv på skoene, nye perspektiver i hodet og en enda sterkere tro på at mat er vårt universelle språk: Et stykke flatbrød kan romme både historie, kultur og fellesskap.

Og at klokken tolv – da spiser vi alle sammen.

‍

‍

Følg med på hva Gårdskokken gjør her: 

Instagram

Facebook